Deppedag

Illustrajon

I dag kjenner jeg meg deppa. Og det er jeg ikke ofte. Måtte faktisk på Facebook for å lete etter, når det var jeg sist vurderte en deppedag. Forrige gang var i mai 2014, og den deppinga ble avlyst!

Men i dag kjente jeg at det ikke var noe ok å få offisielt bekreftet at jeg har lymfødem. Akkurat nå kjennes det, som om det var tunga på vektskåla for meg. Jeg har nå de siste 7 måneder gjennomlevd angsten ved å finne en kul i brystet, diverse stikkende undersøkelser i form av blodprøver og biopsier, operasjon både på bryst og under arm, opptrening av arm, mange uker med stråling hvor hodet var koblet ut og jeg måtte bo hjemmefra, forsøk på jobb og skolegang igjen, blodpropp med påfølgende utredning og behandlingsoppstart, og nå altså: lymfødem!

Kjenner at jeg har lyst til å gråte. Jeg har ikke fellt én tåre siden denne reisen startet.
Til sammenligning med kreften, så er lymfødem en filleting. Men jeg vet den vil kreve oppmerksomhet og behandling, sannsynligvis resten av livet.

Egentlig tror jeg at jeg nå hadde behov for å være litt "normal" igjen. Dagen startet så bra. Jeg smilte faktisk rimelig bredt og fjollete for meg selv, der jeg skyndte meg bortover sykehuskorridoren. Fordi jeg skyndte meg = gikk i rask gangfart. Bortsett fra treningsturene mine, så har tempoet fortsatt vært noe nedsatt for meg. Så i dag, da jeg kjente at det var lett å gå raskt igjen, hadde jeg et lykkelig øyeblikk. Det var sånn glede i å kjenne at kroppen lystret hodet, akkurat som "normalt". Det gjorde så godt å kjenne at kroppen fungerte!

Så kommer jeg til timen hos lymfødemfysioterapeuten, og hun går rett i bestilling av hjelpemidler mot hevelsen. Jeg kunne formelig kjenne hvordan gleden sank ned i magen og endret seg til en klump. Og jeg gikk over i en grunnstemning av tristhet. Jeg hadde jo skjønt at det var slik det var blitt, men jeg hadde ikke tatt det inn over meg, før jeg nå fikk det bekreftet av en fagperson.

Tror jeg kryper opp i sofaen og under pleddet en liten stund.