Jeg kjemper ikke!

Jeg har ikke på noe tidspunkt, siden jeg fikk diagnosen, kjent at brystkreft er noe jeg må kjempe mot. Det er mitt ståsted. Om jeg har hatt en form for mestringsstrategi, så har det vært

• å forholde meg til legenes medisinske vurderinger
• åpenhet - letter på trykket for egen del og åpner for samtale med de som bryr seg
• konsentrasjon 
• først på å greie å gjennomføre smertefull og krevende behandling, som operasjon og stråling
• senere på å komme i normal fysisk form igjen og komme tilbake i jobb

Hovedstrategien har vært å ta "En dag om gangen", for at det ikke skulle bli for overveldende å forholde seg til.

Nå kan det diskuteres om jeg, som har vært heldig i mitt kreftløp (se Brystkreftens karakter) har hatt behov for å mobilisere krefter og kjempe. Men jeg tenker at uansett form for kreft, så er det et møte med egen dødelighet. Har du først fått diagnosen, så lærer du raskt at dette er noe du aldri blir ferdig med. Det er bivirkninger, senskader, og ikke minst reell økt risiko for tilbakefall eller ny type kreft. Så for å mestre alt dette, som man aldri har forventet at man må forholde seg til, er det klart at de fleste opplever at de har noen ekstra krefter, man ikke visste at man hadde.

Men derfra til å krige og kjempe. At akkurat jeg, eller du, skal få kreft er nettopp en tilfeldighet. Forskningen har påvist mange faktorer som kan medvirke til kreft, men den kan fortsatt ikke si: "Du får kreft!" og "Du vil unnslippe kreft". Bare så det er sagt, gentester sier bare noe om sannsynlighet, ikke noe om hvem som faktisk vil få kreft. Fortell meg hvordan vi kan kjempe mot noe som oppstår ved en tilfeldighet? 

Vi lever i en verden der det forfektes at bare du spiser slik, trener slik og lever slik, så sikrer du din egen helse (les: udødelighet). Du skal være din egen lykkes smed, også på området helse. Jeg opplever det som en tabloid måte å se verden på, konsentrert med et snev av sensasjonalitet. Det gir urealistiske forventninger om at man har kontroll over sykdom og død.  Hvis man følger denne tankegangen helt ut, betyr det at man selv er ansvarlig for egen sykdom og død. Når du tenker deg om, er du sikker på at du ikke kjenner noen som har levd sunt hele livet, men som likevel på et tidspunkt fikk en alvorlig, og kanskje livstruende sykdom?

Kreft er ikke krig, sier redaktøren av Tidsskrift for Den norske legeforening

Jeg blir så vanvittig provosert av "støtteerklæringer" som:

• Stå på! - hvor mange flere oppgaver mener du jeg skal utføre, de dagene som er overtatt av utmattende fatigue?
• Heier på deg! - hvilket tempo mener du er godt nok, når jeg sakte sleper meg bortover sykehuskorridoren til enda en stråletime?
• Du er sterk! - hvor mye mer indre styrke mener du jeg må finne, de dagene jeg er overveldet av angst fordi kreften er potensielt dødelig?
• Du er tøff! - hvor mange søvnløse netter mener du jeg må gjennomleve, når jeg natt etter natt vrir meg i senga uten å finne en stilling som gir mindre smerter i den opererte siden av kroppen?

Du kan være trygg på at jeg allerede bruker all min energi på å leve med kreften, uten at du skal "mase" om at jeg tilsynelatende bør mobilisere enda mer energi.

Hvis du virkelig vil vise din støtte og takler å møte egen dødelighet, så snakk med meg :)