Behandle eller ikke behandle - det er spørsmålet

Zoladex - antiøstrogen implantat

Forleden dag var jeg på kreftpoliklinikken for møte med onkolog (kreftlege) om videre behandling. Glad for å møte en lege, som jeg har hatt kontakt med flere ganger siden 2014, så hun kjente min historie. Hun undersøkte meg og så på operasjonsarret, og jeg informerte om lymfødemplager og serom siste tiden.

Hun spurte om formen, da hun var innforstått med at jeg har uttalt fatigue/utmattelse. Og jeg var glad for å kunne fortelle at operasjonen og smertene i etterkant, ikke har gjort min fatigue verre. Da det stod på som verst med smerter, var formen svært påvirket, men på samme måte som hos en helt frisk person. Jeg har ikke blitt mer matt i kroppen, kognitivt påvirket eller fått økt hodepinetendens. Så nå, 6 uker etter operasjonen, føler jeg meg i samme form som før denne.

Hun lurte på om jeg hadde hatt noen plager på Tamoxifen (antiøstrogentablett), og om jeg hadde kjent noen endring de siste månedene, hvor jeg etter avtale ikke hadde tatt den. Min erfaring med Tamoxifen, er bortsett fra tidligere omtalt blodpropp i lungene, at jeg hadde hete- og svettetokter de første 2-3 månedene, før disse plaggene forsvant. Det vil si noen spredte, kortvarige hetetokter har jeg nok hatt. Jeg hadde regelmessig mens hele tiden, fram til en polypp i livmoren ble fjernet i begynnelsen av 2017, deretter ble mensen borte. En måned etter avsluttet Tamoxifen, kom den tilbake og er nå regelmessig igjen. Andre bivirkninger har for meg vært tiltakende leddsmerter i fingrene. Leddplagene har vært borte disse siste 2 månedene.

På spørsmål om jeg var kjent med patologisvaret (kjennetegnene på siste kreftsvulst), svarte jeg ja. Dernest lurte hun på hva jeg forventet meg av behandling. Jo, jeg forventet at det var nødvendig med ny antiøstrogenbehandling. Og jeg visste at ny slik sort krevde at jeg var i menopause (ferdig med overgangsalder), noe jeg ennå ikke er. Så jeg regnet med at jeg måtte settes i menopause, enten via antiøstrogensprøyter eller operasjon for å fjerne eggstokker. Og at jeg mente operasjon i tilfelle var mest riktig for meg. Hun svarte med, hva jeg tenkte om det ikke ble noe mer behandling? Om det bare ble 10 nye år med mammografikontroll. Den kom overraskende!

Altså, jeg er ikke en helt enkel kreftpasient (hvem er nå det ...). I 2014 ble det gjort grundige overveielser, som endte med at jeg slapp cellegift. I 2016 ble det gjort nye grundige overveielser om jeg da skulle ha antiøstrogensprøyter eller fjerne eggstokker, som endte med ingen av delene. Denne gang har jeg en kreftklassifikasjon som egentlig sier at fjerning av kreftkulen (brystet) er nok behandling, men så har vi min historie med lik type kreft i 2014 og behandlingen av denne.

Ut fra denne kreftrunden, så har hun et godt argument for ikke mer aktiv behandling, men tatt i betraktning forrige runde, så ønsket hun en grundigere vurdering. Hun hørte hva jeg hadde tenkt om behandling, og mine plager med fatigue og ledd, og ville ta det med i en planlagt diskusjon med en kollega. Så ville hun komme tilbake til meg innen en uke.

De neste 24 timene, kjente jeg på det at jeg kanskje ikke trengte mer behandling. At det hadde i grunnen vært deilig å være "ferdig" med kreften. Kjente litt på et snev av lettelse. Fordi min krefttype er så saktevoksende, hadde jeg ikke hatt problem med eventuelt å slå meg til ro med "bare" årlig mammografi. Men jeg visste jo at siste ord ikke var sagt ...

I går ettermiddag ringte onkologen tilbake. De hadde kommet fram til at ut fra helheten, så ville de anbefale meg videre antiøstrogenbehandling. Sukk, hvor lenge var Adam i paradis?! Jada, joda, ok. Planen var å ta det gradvis, og fortløpende vurdere eventuelle plager i form av økt fatigue, leddsmerter eller overgangsplager. Og hvis det blir for ille, kan vi stoppe hele eller deler av behandlingen.

Videre behandling:
- juni: starte månedlig Zoladex implantat (antiøstrogensprøyter), settes av medisinsk dagenhet eller fastlege
- juli: telefonkontroll med onkolog - vurdere virkning og evt plager så langt
          eventuelt starte med daglig aromatasehemmer (antiøstrogentablett)
- september: kontroll på kreftpoliklinikken, med dexa-skanning (beintetthetsmåling)

Starter jeg først med antiøstrogentablett, så må jeg også forebygge eventuell bivirkning i form av osteoporose (beinskjørhet). Denne forbyggingen består av daglig kalk og D-vitamin, samt halvårlig infusjon med bisfosfonatet Zometa. Aberet er at Zometa kan i verste tilfelle ha en alvorlig bivirkning i form av nekrose i kjevebeinet, så da må jeg til en grundig tannlegeundersøkelse før oppstart.

Det ene fører til det andre, fører til det tredje. Det gjelder å holde oversikten!
Jeg er nå innstilt på å følge denne antiøstrogenbehandlingen, og krysser fingre for at jeg er blant de heldige som ikke får noen ekstra plager.

4 uker siden operasjonen

Vondt

NB! Dette er et aldri så lite syteinnlegg, med litt lys i enden av tunnelen.

Det er i morgen 4 uker siden operasjonen, og jeg er grundig lei av å ha vondt! Og jeg kan heller ikke kjøre bil, så verden er ganske liten for tiden. Bilbeltet på førersiden går nøyaktig over operasjonsstedet og legger press på det allerede vonde såret/lymfødemet/seromet.

Seromet har mistet noe væske, men lymfødemet har økt tilsvarende. At kinesiotapen nå, etter 5 dager, er tatt av ryggen har ikke gjort saken bedre. Kinesiotapen funket klart på lymfødemet på ryggen. Nå er det desto mer lymfødem også foran. Og til tider har jeg, det jeg kaller lymfødemhodepine, hodepine på den siden der det er stint av ubehandlet/for lite behandlet lymfødem. Det gjør det ikke bedre at det er 14 dager til neste time hos lymfødemfysioterapeuten. Hun hadde ikke ledig time før.

Så selv om jeg nå har 1/8 "pupp", så verker det like mye. For å få sove og hvile om natten, må jeg fortsatt ty til 1-2 paracet. Prøver å unngå smertestillende på dagtid. Hvis jeg skal orke å gjøre noe, for eksempel handle matvarer, kaffebesøk, eller bare rydde oppvaskmaskinen, så må jeg ofte ta smertestillende i forkant. På apoteket fant jeg Fenazon-Koffein, en type smertestillende jeg aldri har brukt før. Virkestoffet er ikke paracet, så det øker ikke hodepinen min av den grunn, og virkestoffet kan tas samtidig som man går på blodfortynnende. Riset bak speilet er at man kan få økt hodepine også av denne sorten, hvis man bruker den for lenge. Men det virker greit mot smertene, så jeg får bare være forsiktig med bruken.

Her er noen lyspunkter. De ene er altså at "puppen" har minket i størrelse. Jeg er litt opptatt av at operasjonsstedet skal bli så flatt som mulig når det er grodd, fordi dette har betydning for hvilken type løspupp jeg kan bruke. Kan ikke så mye om det ennå, men skal ordne meg time hos bandagist for å få hjelp til å velge ut en passende løspupp. Fra Brystdiagnostisk senter har jeg fått rekvisisjon til NAV på brystprotese (les: løspupp), siden jeg teknisk sett har amputert en pupp. Men det tar nok enda en tid før operasjonsstedet er bra nok.

Det andre lyspunket er at jeg endelig har fått time til kreftpoliklinikken, den 4.06.18. Endelig, fordi jeg der vil få vite i hvilken grad den videre behandlingen kreftlegen har tenkt, stemmer overens med det jeg har lest meg til. Det blir spennende, men mest en lettelse av å være i gang med neste etappe i behandlingen.

Nå må jeg gjøre manuell lymfedrenasje her, og ta en smertestillende for dagens lymfødemhodepine -over og ut.

Serom og lymfødem

Kinesiotape - bilde fra Step Up, Speak Out

I dag har jeg vært hos lymfødemfysioterapeuten. Jeg går der normalt ca 1 gang/måned, på grunn av lymfødemet jeg fikk etter brystbevarende operasjon med aksilletoalett i 2014. Jeg fikk lymfødem i pupp, arm, under arm og bak på ryggen på høyre side. Lymfødemet mitt har etterhvert kommet under god kontroll med manuell lymfedrenasje av lymfødemfysioterapeuten, daglig bruk av kompresjonsstrømpe på armen fra morgen til kveld, bruk av drenerende bomullspadding som har vært lagt inn i bhen over puppen, under armen og bak på ryggen flere ganger i uka, og bruk av pulsator med vest med et erme i blant.

Faren med lymfødem er i tillegg til fibrose hvis ubehandlet, hudinfeksjonen Rosen, som kan være svært alvorlig og ofte gjentakende hvis den først oppstår. Så det er viktig å beskytte lymfødemområdet mot sår og stikk til enhver tid, for å unngå infeksjon.

Operasjonen i bryst/flanke med lymfødem og perioden med påfølgende tilheling, er en risiko i seg selv. Når det så oppstår serom, hulrom med sårvæske, så øker infeksjonsrisikoen. Hvis det i tillegg er nødvendig å tappe ut seromvæske, så øker infeksjonsrisikoen desto mer. Så tapping av serom er ikke ønskelig.

Nå har jeg fått serom på 2 punkter i det 28 cm lange såret. Ikke uventet. Jeg hadde klukkende serom i brystet etter operasjonen i 2014. Den gangen gikk det over av seg selv med tiden. Og siden jeg fortsatt er overvektig, så var risikoen for at det skulle oppstå serom denne gang også, absolutt tilstede.

Fortsatt er det såpass kort tid siden operasjonen, at behandling av selve operasjonsstedet er utelukket. Men i tillegg til å skvulpe bak stingene og øke lymfødemet foran, så økte lymfødemet bak på ryggen tydelig. Seromet og det økte lymfødemet gir stikksmerter, verk og stinn følelse der de sitter, og påvirker allmenntilstanden min. Foran kan jeg selv gjennomføre manuell lymfedrenasje ved behov 1-2 ganger daglig med god effekt. Bak på rygger er jeg avhengig av hjelp for å rekke fram til det aktuelle området. Her har jeg hatt god hjelp av den av støtteteamet som til enhver tid har vært tilgjengelig.

Lymfødemfysioterapeuten avsluttet dagens time med å feste kinesiotape på 2 steder på ryggen for å hjelpe til å drenere der. Planen er å bruke kinesiotape foran også, når det har gått ennå litt lengre tid fra operasjonstidspunktet. Så nå krysser jeg fingrene for at det hjelper, slik at jeg får mindre ubehag.

Tiden etter operasjonen

Påskehilsen fra tidligere kolleger og de jeg deler kontor med

Er en del uker siden jeg sist skrev noe her. Operasjon med fjerning av bryst gjør noe med en, kjennes det ut som.

Operasjonen gikk som planlagt, og jeg reiste hjem dagen etter - uten dren (lykke!). Jeg har stort sett hatt noen fra støtteteamet hos meg hele tiden. Godt å ha folk i huset, når man selv er maroder i formen.

Påskehilsen fra kollegene i avdelingen min

Vondter og smertestillende
De to neste ukene hadde jeg mye vondt. Vondt slik at jeg var nødt til å spise de 3 dagene med kortisontabletter, som jeg fikk av sykepleier ved Brystdiagnostisk senter på kontrollen dagen etter operasjonen. Og jeg måtte etterhvert over på flere gram med paracet om dagen, som jeg også fikk med meg derfra. Det var ikke nødvendigvis vondt i stingene/såret, men mer som en verk i hele kroppen og høyre side spesielt. Fikk assosiasjoner til tannverk, uten at jeg egentlig har hatt det tidligere. Og jeg måtte ta smertestillende før leggetid, slik at jeg sov rimelig uforstyrret av vondter.

Til sammen ble det mye paracet over en ukes tid. Fra før har jeg jo en historie med hodepine. Blant annet har fatiguen/utmattelsen gitt meg så mye hodepine at jeg i flere perioder har vært sofaliggende i måneder av gangen. Og da har det vært mye paracet i forsøk på å kupere den verste hodepinen. Jeg har etter noen år med slik fatigue og hodepine, begynt å se et mønster, hvor jeg sannsynligvis har det som kalles medisinindusert hodepine på grunn av for langvarig bruk av smertestillende mot hodepine. Ved å ta paracet for å redusere hodepinen, kan jeg ved å ta det for mange dager i strekk, i stedet øke hodepinen. Derfor er jeg obs på om hodepinen endrer karakter og oppmerksom på at jeg ikke må ta mer paracet enn høyst nødvendig. Men nå hadde jeg skikkelig verk etter operasjonen, og etterhvert kom en voldsom hodepine. Da var det å se på hvilke andre smertestillende jeg kunne ta for verken, men unngå paracet som sannsynligvis gjorde hodepinen verre. Jeg fant at jeg hadde noen tabletter Tramadol 50 mg, som jeg fikk etter brystbevarende operasjon i 2014, og som jeg ikke hadde hatt bruk for da. Selv om disse tablettene var gamle og kanskje ikke virket like bra som normalt, så var det annet virkestoff og annen virkningsmekanisme for disse, enn paracet. Jeg visste at Tramadol ikke virket mot hodepinen min, men håpet de ville virke mot verken i kroppen etter operasjonen. Så da valgte jeg å ta en tablett Tramadol hver kveld før legge tid i 5-6 dager, for å få mindre smerter om natten og få sove godt. Hodepinen fortsatte noen dager, før den sakte ga seg. Tramadol ga meg nattesøvn, og gradvis over noen dager ble verken i kroppen også borte.

Hilsen fra gamlejobben og lunsjgjengen

Sårvæske og lymfødem
14 dager etter operasjonen, kommer og går det smerter i tilknytning til at jeg har fått økt væskedannelse i såret. Væsken holder seg i sårområdet, uten å piple ut. Behandlingen er egentlig å få væsken tappet ut av fastlege eller sykehus. Imidlertid har jeg økt infeksjonsrisiko fordi operasjonsstedet er i et område jeg i flere år har hatt lymfødem, og jeg ønsker definitivt ikke en rosen-infeksjon i tillegg. Samtidig gjør jo min erfaring med lymfødem, at jeg vet at mye av sårvæsken kan dreneres bort med manuell lymfedrenasje. Da jeg ut fra de siste årenes erfaring med lymfødemet har avtalt time hos lymfeødemfysioterapeuten noe litt for sjelden i forhold til den nye situasjonen, så har støtteteamet fått lynopplæring i enkel lymfedrenasje. Sårvæsken gir meg en kvart puppestørrelse på operasjonsstedet, men i tillegg gir den rimelig økt lymfødem bak på ryggen, like ved armen. Og selv kommer jeg ikke til for drenasje bak på egen rygg, så når bistår støtteteamet med drenasje der flere dager i uka. I tillegg bruker jeg en spesialbh med padding, som også øker dreneringen i området. Den er litt ubehagelig (les: vond etter noen timers bruk), men den hjelper.

Hilsen fra venninner sør i landet

Blomster og gaver
Allerede til påske fikk jeg blomster og påskegodt av tidligere kolleger og de jeg deler kontor med. Og fra jobben fikk jeg besøk av kollega, som hadde med nydelig hvit orkide fra avdelingen min. Før jeg reiste til storbyen for operasjon fikk jeg overlevert en stor gavepose av venninnene, med god bok, godterier, te, lys, servietter, utsøkt marmelade, og garn og oppskrift på et sjal. Og etter hjemkomst var flere av disse venninnene innom på kaffebesøk med medbragt nybakt hvetekringle. Ved hjemkost fikk jeg stor lilla orkide fra gamlejobben og lunsjgjengen min. I tillegg fikk jeg en aldeles nydelig bukett og sjokoladetrøfler fra venninner lengre sør i landet. Jeg er heldig, som har så mange som tenker på meg <3

Veien videre
Etter operasjonen har det vært å vente på resultatet fra undersøkelsen av det fjernede brystet (patologisvaret). Forrige dagen kom det endelig. Det var som jeg håpet. Biopsisvaret hadde jo gitt en god indikasjon på krefttypen og at den var samsvarende med den jeg hadde i 2014. Patologisvaret nå bekreftet dette. Jeg har en hormonsensitiv og saktevoksende type brystkreft. Behandlingsmessig har vi jo allerede avklart at stråling blir det ikke, da man kun kan strålebehandles en gang. Saktevoksende og lite hissig type, tilsier at det ikke er hensiktsmessig med cellegift. Det dominerende er hormonsensitiviteten, og da er det her man må sette inn behandlingsstøtet. Så jeg tror fortsatt at å fjerne eggstokkene for å øyeblikkelig sette meg i endelig overgangsalder, slik at jeg kan starte med antiøstrogen i form av aromatasehemmer, er tingen. Så nå senker jeg skuldrene og venter jeg på innkalling til kreftpoliklinikken ved sykehuset i storbyen, slik at vi kan bli enige om hva som faktisk blir min videre behandling.

Forberedelser til operasjon

To lange tøtter på tur i kveldssolen

Denne uka blir jeg halvt puppeløs! Onsdag fjernes puppen med kreften.
Ankom storbyen og sykehuset i går kveld, med 1/3 av støtteteamet, nemlig søster. Sovet noe urolig i natt, med mange oppvåkninger.

Dagen startet med fotoseanse på morgenen. Jeg og søster tok bilder av puppen som forsvinner. Måtte jo ta "farvel til kløften-bilder". Det endte i skikkelig latteranfall for oss begge :D

Etter frokost var det blodprøver. Deretter strake veien til nukleærmedisinsk avdeling for å sjekke om det fantes noen vaktpostlymfeknute (lymfeknute nærmest kreftkulen). Der får man sprøytet inn radioaktivt middel i puppen, må vente 10 minutter, før det tas røntgenbilder i 5 minutter, for å se om det finnes en eller flere lymfeknuter som lyser opp bildene. Som i 2014, fant de ingen på første forsøk, så jeg måtte komme tilbake noen timer senere på dagen, for å ta nye bilder.

Deretter var det å gå til Brystdiagnostisk senter (BDS) for samtale med kirurg og sykepleier. Kirurgen var opptatt med å operere, så vi fikk gå til en tidlig lunsj. Da begynte jeg å bli sliten i hodet - begynnende hodepine og mer vanskelig for å konsentrere meg. For å hvile hodet litt, fant vi en roligere del av sykehuset og satt litt der å strikket, før vi igjen måtte bevege oss til BDS. Der ble det ikke uventet ny ventetid og mer strikking, før vi fikk komme inn til kirurgen. Dette var den kirurgen jeg hadde snakket med på telefon for vel en uke siden, da jeg freaket lettere ut av mangel på informasjon om eventuell mulighet for spredning, og som fint hadde greit å roe meg ned på det (liten sjanse). Så det var positivt å få vite at det var han som skulle operere meg. Vi snakket blant annet om mitt lymfødem (arm, pupp og flanke) og min medisinering mot blodpropp. Han forklarte, og tegnet på puppen, hvordan han så for seg at operasjonen skulle foregå. Sykepleiersamtalen måtte flyttes for nå var det plutselig tid for ny scintigrafi.

Ny ventetid på nukleærmedisinsk, men nå var jeg såpass sliten at jeg ikke orket strikke. Vel inne der, var det samme prosedyre som til morgenen: legge seg på benken, kjøres tett oppunder en røntgenflate og ligge der i 5 minutter, mens det ble tatt nye bilder. Så kom røntgenlegen tilbake for å se bildene, og konklusjonen var, ikke overraskende, at de ikke fant noen lymfeknuter eller vaktpostlymfeknuter. Logisk nok, siden de fleste/alle var fjernet ved forrige operasjon i 2014.

Full fart tilbake til BDS igjen! For å være ærlig så var vel farten begynt å bli ganske sakte på dette tidspunktet. Veldig sliten i hodet. Kom rett inn til sykepleier og hun gikk gjennom hvor og når jeg skulle møte i morgen. Da fungerte hodet såpass dårlig at 1) Jeg fikk ikke til å notere i mobilen, men måtte gå over til penn og papir 2) Jeg ble skravlete, da hun spurte noen spørsmål, om hvordan jeg hadde hatt det siden vi møttes i samme setting i 2014. På slutten av dagen var det planlagt en time med fysioterapeut, men denne ble heldigvis flyttet til onsdag.

Etterpå var det bare å slepe seg til pasienthotellet og finne senga - helt kake! - både mentalt og i kroppen. Fikk hvilt en 1/2-times tid, før jeg fikk oppringing fra kreftkoordinator i kommunen hjemme, om hvordan det gikk. Da våknet jeg litt til live igjen, og rakk vi akkurat middag før serveringen ble avsluttet.

Men nå hadde jeg såpass hodepine av den intense dagen, at det måtte bli litt smertestillende.
Vi hadde hele dagen snakket om at vi skulle gå oss en tur ut i sola, når vi var ferdig med dagens program. Det ble en liten, sakte tur rundt sykehuset, og det var veldig godt å få litt luft.

Nå skal jeg bare sitte her og henge, før det blir en tidlig kveld.

Nedverdigende av NAV

Forstå meg rett, jeg har etter 3 år i NAV-systemet, på arbeidsavklaringspenger (AAP), bare hatt greie erfaringer. Men i dag føler jeg meg nedverdigende behandlet av NAV.

AAP krever meldekort til NAV hver 14.dag, for å få utbetalt penger til å leve av. Reglene tilsier at man må sende hvert kort i løpet av så og så lang tid, fra en gitt dato, hvor kortet blir tilgjengeliggjort i datasystemet. Etter å ha levert ca 78 meldekort disse siste årene, skjedde det noe her for noen uker siden. 

Jeg anser meg som ganske datakyndig, med jobb bak i et datasystem med behov for både stor nøyaktighet og forståelse av systemet. Jeg husker at jeg fylte ut det angjeldende meldekortet, før jeg skulle ut og reise. Jeg husker at jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått utbetaling noen dager senere. Men på grunn av at jeg var på reise til storbyen pga kreften, så gikk det noen dager til, før jeg fikk logget meg inn på NAVs nettside for å sjekke. Da ble jeg overrasket over at meldekortet fortsatt lå der, uutfylt og usendt. Jeg fylte ut kortet og sendte det umiddelbart. 

Forrige utbetaling var normal, i forhold til hva jeg hadde krysset for. I går kom siste utbetaling, mindre enn halvparten av normalt beløp. Ingen beskjed og ingen forklaring adressert til meg noen steder. Helt uforklarlig! Så nå har jeg lett rundt på NAV-siden, og funnet ut at det sannsynligvis er straffen for å ikke ha levert i tide for 1. gang på ca 150 uker! Jeg har levert de opplysningene de har krav på, bare akkurat for sent. 

Flere tusen kroner er trukket i straff, for noe jeg ikke er sikker på er min feil engang. Jeg mente oppriktig at det meldekortet var sendt innen fristen, før reisen min. Det føles så nedverdigende!!! Og tenk for et inngrep det ville vært om jeg var totalt avhengig av hver eneste krone som kom inn på konto. Tenk hvilke følger det kunne fått for husleie og matinnkjøp, dersom jeg hadde dårlig økonomi fra før. Økonomiske utfordringer er jo ikke så uvanlig for oss som er i NAV-systemet. Heldigvis har jeg en buffer, så jeg skal greie meg, men følelsen av å bli forulempet er uansett stor. 

Hvorfor kunne de ikke bare ha ringt og sjekket hva som hadde skjedd? De har jo lang historikk på meg, og ser at dette ikke passer med mitt mønster. Det kommer ikke an på hvor mange mennesker de har i sitt system, og at det ville være krevende å ta personlig kontakt hver gang noe uvanlig skjer. Det er respektløst, å bare fjerne tusenvis av kroner, når de vet at det er livsgrunnlaget til folk, uten at de engang forsøker å finne ut hva som har skjedd. Da viser NAV, som system, at du er 0 verd som menneske. Og det er pent sagt, ingen god følelse. 

I dag fikk NAV en dyp ripe i lakken, for meg!

Ventetid og avslag

Putetrekk fra H&M Home

Lurer på om jeg ikke skal starte interiørblogg i stedet ... Er jo så "in". Problemet er bare at jeg er ca to år etter i stil, enten det gjelder klær, interiør eller andre trender! Dette er bare noen putetrekk fra H&M Home, jeg fant på forrige tur til storbyen. Har endelig puttet puter inni og plassert de i sofaen.

I dag har jeg ikke gjort stort. Gått min faste minitur. Brukt hele dagen på å rydde ut av og inn igjen i, oppvaskmaskinen. Ellers har jeg bare sullet rundt.

Tror jeg er i limbo. Sånn "venteboble"-ting. Venter på at jeg skal opereres om ei uke. Verden kretser liksom rundt det for tiden. Det meste før, under og etter er nå på plass. Det verste er at når jeg om 1 1/2 uke er tilbake hjemme, så starter en ny ventetid. Da er det å vente på de siste prøvesvarene, som vil endelig avklare hva slags behandling jeg skal ha videre. Vil bare komme i gang med jobben for å bli kvitt kreften!

Det gjør ikke ting bedre at jeg i dag fikk brev fra Regional vurderingsenhet for rehabilitering, med avslag på søknad om nytt opphold på CatoSenteret. Begrunnelsen er at jeg er i ny behandling. Jommen sa jeg smør! Det er jo virkelig oppmuntrende - not! Får se om jeg orker anke. Litt dårlig timeing med frist for anke, i forhold til når videre behandling blir avgjort.

Tror jeg blir i sofaen en stund til ...