Jeg har blitt bekymret

Bekymring - illustrasjon

Ja, altså, litt sånn generelt. Jeg er overbevist om at det er en øyeblikkelig og kronisk bivirkning av kreft.

Jeg har aldri tidligere hatt noe forhold til begrepet å bekymre seg, uroe seg for eller engste seg for, noe. Jeg er en erklært fatalistisk realist. Det vil si at jeg forholder meg til det konkrete, og anser spekulasjoner og grublerier som noe man pt ikke vet noe sikkert om, som bortkastet energi.

Men fra det øyeblikket jeg kl 04:00, natten til 23.april, fant en kul i høyre bryst, har jeg konstant bekymret meg. Vel, akkurat den første uken der, var det nok mer adrenalinbasert angst, enn bekymring. Siden har jeg imidlertid til enhver tid hatt noe som jevnlig har okkupert tankene mine. Tingene jeg bekymrer meg for, endrer seg med tiden, med hvor jeg er i forløpet av krefthistorien min. Og det er ikke slik at jeg direkte setter meg ned og virkerlig bruker tid på å tenke. Det er liksom bare tanker som stadig kommer tilbake og blir en kort stund, før hodet igjen er tilbake i realistisk modus.

Den første store bekymringen var, om det var spredning? Akkurat den bekymringen hang i en stund, siden ikke noe var sikkert inntil jeg uti juni måned hadde fått alle svarene fra operasjonen.

Operasjonen i seg selv var en bekymring. Hvordan skulle det gå å få narkose for første gang? Og hvordan ville jeg takle all smerten jeg forventet i forbindelse med operasjonen? Jeg, som er sykt redd for alt som kan tenkes å gjøre det minste vondt, som f.eks. blodprøver. Langt mindre hvordan det ville føles etter å ha blitt skåret i flere steder, manøvrert med inne i operasjonssårene, fått satt inn dren og blitt sydd igjen? For ikke å snakke om alle bekymringene etter at jeg våknet av operasjonen. Når ville jeg kunne bevege høyre arm normalt igjen? Om, jeg ville kunne få full bevegelighet i armen igjen? Det er tross alt den armen jeg gjør alt med, høyrehendt som jeg er. Om jeg hadde fått lymfødem, da sårvæske førte til ekstra opphovning etter fjerning av drenet? Hva betydde egentlig alle de ulike smertene jeg opplevde i ukene etter operasjonen? Hvor alvorlig var det blåsvarte hematomet som dekket underste halvdel av puppen? Var det et tegn på at hele puppen ville falle av? (Hvem har sagt at bekymringer er realistiske?). Ville jeg greie å gå nok tur, og komme meg i litt bedre fysisk form før neste trinn i behandlingen startet?

Før disse bekymringene forsvant, så hadde jeg allerede fått nye. Om jeg skulle ha cellegiftbehandling, og hvordan det eventuelt ville virke på kropp og psyke? Jeg brukte noen uker på å psyke meg opp til at jeg mest sannsynlig skulle ha cellegift, siden de fleste med brystkreft får det. Så da det ble avklart at  jeg slapp cellegift, tok det en tid før jeg greide å senke skuldrene igjen. I mellomtiden var jeg på rask vei inn mangeårig behandling med antiøstrogen og mange ukers behandling med stråling, med tilhørende bekymringer. Og sånn har bekymringer tilknyttet brystkreften fulgt meg hele veien, og jeg ser at de nok vil følge meg livet ut.

En annen form for bekymring, er min bekymring for mine pårørendes bekymring, for meg. Den har til tider vært krevende å imøtegå. Ikke fordi de pårørende på noen måte har krevd noe av meg, men fordi jeg ønsker å imøtegå deres ektefølte bekymring. Jeg har hele tiden vært svært åpen med dem om hva som til enhver tid faktisk skjer angående kreften min, men mine bekymringer har jeg nok sagt mindre om, i forsøk å spare dem for ekstra bekymring. Likevel, etter som jeg har sett at de har taklet å se meg i denne situasjonen, med alt det medfører, har jeg gradvis tillatt meg å dele noen av mine bekymringer med dem. Og det har gjort mine bekymringene mindre for meg. Balansegangen er å ikke øke deres engstelse for min situasjon.

Bekymringene sniker seg altså jevnlig inn i tankene mine, men jeg er fortsatt i bunn og grunn, realistisk inntil det fatale ;)